Dette er er en liten historie som fant sted midtsommeren 2012. Som de fleste andre har jeg en mor som heldigvis er i fullt arbeid om dagen på et sykehjem. I dette tilfellet så finnes det en naturlov som sier at «der det finnes mennesker av det kvinnelige kjønn og med visse unntak også mannlige, som er samlet på samme plass, vil det bli utvekslet enorme mengder med informasjon». Så her var det med andre ord kjempe god grunnlag for dette. Min kjære mor ringte meg og kunne fortelle at hun hadde snakket med en kvinnelig kollega om hobbyen min. Hvor lenge og hvor konkret den informasjonen som ble utlevert var tør jeg ikke spekulere på, men utfallet av dette var sånn: Det viste seg at den kvinnelige kollegaen hadde vært i et festlig lag i en gapahuk, og på en eller annen måte hadde hun klart å miste gifteringen sin der. Hun lurte på om det var mulig at jeg kunne se om jeg fant den med metall søkeren min. Jeg ga beskjed til min mor at hun skulle si at jeg kom til å ringe til kollegaen hennes i morgen for å få mer info på saken.
Klokken 0900 ringte vekkeklokken så da var det bare å stå opp. Frokosten hadde man fått i seg og nå var det bare å slappe av med en kopp kaffe mens jeg ringt til «Ring damen». Etter en kjapp samtale med henne om hvor plassen var som skulle søkes på, var det bare å ta sekken og søkeren med seg å traske av gårde.
15 minutter gange var alt jeg trengte for å komme meg til stedet der gapahuken var. Dette skulle bli en nydelig dag, sola skinte fra en klar blå himmel med en sval bris fra havet. Dette var lækkert. Planen var enkel, det var bare å starte søket fra den ene siden av gapahuken og jobbe innen for en bestemt firkant før man gikk videre. Slik var tanken og slik ble det gjort.Uheldig for meg så var det et orkester av signaler i bakken, her snakker vi om opera huset i Sidney. Spiker i diverse størrelser og former, korker, folie og de kjempe morsomme små biter av smeltet aluminium som er verdensmestere på å forsvinne igjen når man holder på å grave dem opp. Jaja, det var bare å fortsette i samme mønster. Tiden flyr når man er å søker og det er ikke så lett å følge med den klokken hele tiden. Etter ca 30-40-50 minutter, godt mulig det var lengere, måtte jeg ha en liten pause i finværet. Etter litt brus, en røyk og litt fundering var det bare å fortsette.
Området var ikke så stort, ca 12 x 8 meter, så jeg hadde finkjemmet halvparten og fortsetter på resten nå. Jeg hadde bestemt meg for å starte ved stien inn til gapahuken nå for så å jobbe meg innover til der jeg avsluttet. Jeg hadde ikke hatt søkeplaten lenge nede vedbakken før det sang en kjempe fin og ren tone i øret mitt. Var det mulig? Hadde jeg endelig kommet over noe av interesse som skulte seg i jorden? Jeg måtte svinge coilen over flere ganger for å være sikker på at det ikke var noe som lå og narret meg. Men neida, samme rene, klare tonen sang hver gang uansett hvilken retning jeg svingte fra så her var det bare å sette seg ned på kne.
Fram med pinpointeren og den lille hagespaden min. Her skulle man kose seg og grave med forsiktighet. Jeg hadde kommet ca 3 cm ned i bakken så fikk jeg øye på det. En liten blank kant lyste som solen fra hullet. Det var nå hjertet begynte å livne til og øke i rytme.
Forsiktig fikk jeg lirket opp en ball med jord som den blanke kanten var inni. Med skjelvende hånd fikk jeg tørket av mesteparten av jorden og fikk se den brede kanten av en gull ring. Nå ble det virkelig jubel fra meg, som en liten gollum satt jeg meg ned og fikk vasket av ringen og fikk se hvor blank den var etter å ha vært borte i jorden så lenge.
Med et kjempe smil fisket jeg fram telefonen og fikk ringt «ring damen» for å fortelle om funnet. Nå var det bare å roe helt ned igjen og slappe av i solen før jeg tok på veien hjem igjen. Senere på kvelden kom «ring damen» på besøk slik at jeg fikk over rakt gifte ringen. Gjett om hun ble glad.
Med et stort smil kunne hun fortelle at ringen hadde vært savnet i 3 år og at det var lett både høyt og lavt etter den. Endelig skulle hun få ha den på seg igjen etter så mange år med savn, for noe ny ring hadde de ikke kjøpt heller. Det er godt å kunne hjelpe noen og ikke minst når man kan utøve hobbyen sin i samme stund. Som takk for hjelpen fikk jeg en kjempe fin blomsterbunt i krukke av henne og en varm klem.
Dette vil jeg påstå er en av de fineste turene jeg har hatt dette året og jeg håper det dukker opp flere muligheter. Så kansje det kommer flere slike historier i fremtiden her.
Takk for meg for denne gang.
Tom Rayner
Ring funnet av Tom Rayner
289 kommentarer om “Når savnet er stort”
Du må logge inn for å legge inn kommentar.