Gamle mynter funnet av metallsøkere avslører historiske ferdselsårer

Av: Av Yngve Vogt – forskningsmagasinet Apollon, Publisert 6. aug. 2018 07:00

Landets eldste veikart er fra 1700-tallet. Nå brukes myntfunn fra metallsøkere til å vise hvor ferdselsårene fantes i middelalderen.

KLAR SAMMENHENG: Myntfunnene fra middelalderen er hovedsakelig gjort langs de samme veiene som fantes på 1800-tallet. Det betyr at disse veiene også var ferdselsveier i middelalderen. Myntkart: Reidar Fossum

Det eldste Norgeskartet med ferdselsårer ble i 1761 nedtegnet av Ove Andreas Wangensteen.

De første detaljerte, topografiske kartene var Amtskartene, som ble Norges første landsdekkende kartserie. De ble utgitt i perioden 1826 til 1917. Her var det tegnet inn både sommerveier og vinterveier.

Før den tid fantes det bare historiske beretninger om hvor veiene gikk, men de ble aldri tegnet inn på noe kart.

Nå kan myntfunn fra middelalderen avdekke datidens ferdselsårer.
MYNTKATALOG: Anette Sættem i Myntkabinettet har i samarbeid med Svein Harald Gullbekk har laget en katalog over alle landets middelaldermynter. Den utgis neste år. Foto: Yngve Vogt
– Vi har sammenlignet kartene fra 1800-tallet med plasseringen av myntfunn for å undersøke om hovedveiene på kartet også ble brukt i middelalderen, forteller Svein Harald Gullbekk. Han er professor i numismatikk, læren om mynter.

Det var en nær sammenheng mellom myntfunnene og gamle ferdselsveier. Langs veiene var det både bosettinger, kirker, markedsplasser og tingsteder.

– Ettersom mynter kan dateres presist, kan vi se i hvilken grad og hvor det var aktivitet gjennom middelalderen. Myntene bekrefter hvor hovedferdselsårene har gått. De fleste av disse har eksistert helt tilbake til bronsealderen.

Pengebruk langs veien

Du kan med andre ord følge en vei og bruke myntfunnene til å se hvor det fantes økonomisk aktivitet. Langs veiene var det ofring til kirken, årlige markedsplasser, lokale tingsteder og ikke minst en del vertshus. Datidens regel var klinkende klar: For hver tredjedels dagsreise skulle det være et vertshus.

– Mynter ble brukt på disse stedene.

Mange av myntene er blitt funnet av hobby-arkeologer som har lett etter mynter med metall-søkere.

Ved å studere myntfunnene, kunne forskerne også se hvilke områder av landet som hadde tett kontakt.

De oppdaget blant annet at folk i Indre Sogn hadde tettere kontakt med Valdres og Gudbrandsdalen enn med folk langs sjøleden utenfor Sognefjorden.

– Myntfunnene er like på begge sider av Filefjell.

Fjellovergangen var enda viktigere enn vi hadde tenkt oss, forteller Gullbekk.

Forskningen vår er basert på store mengder myntfunn fra norsk historie. De befinner seg i Myntkabinettet på Kulturhistorisk museum.

– Samlingen er som et lite herbarium over hva folk brukte av mynter til ulike tider.

Bok om mynter

Sammen med Anette Sættem har Svein Harald Gullbekk nå laget en fullstendig katalog over alle landets myntfunn mellom 1050 og 1319. Her er det ikke snakk om småtterier. Fra denne perioden har Myntkabinettet så mye som 25 000 mynter fordelt på 400 funn.

Myntkatalogen blir utgitt på Dreyer Forlag neste år. Boken blir hetende «Norske myntfunn 1050 til 1319», med undertittelen: «Penger og kommunikasjon og fromhetskultur».

Av: Tanja Larssen, magasinforvalter ved Tromsø Museum – Universitetsmuseet.

I 2015 kunne Tromsø Museum – Universitetsmuseet endelig inkludere en av vikingetidens mest kjente spennetyper i sine samlinger – urnesspennen.
Urnesspenner er en type spenne som var i bruk fra slutten av 900-tallet til ca. 1150 e.kr., altså fra vikingtid til tidlig middelalder. Spennene kalles urnesspenner da de gjerne er utført i en stiltype kjent fra utsmykningen på Urnes stavkirke i Sogn og Fjordane. Navnet urnesspenne kan faktisk være noe misvisende da slike spenner også er utført i andre stilarter kjent fra vikingtiden, men felles for alle urnesspenner er en gjennombrutt dekor hvor motivet er et fantasidyr omslynget av slangelignende skapninger eller utspring.

Nytt i Nord-Norge
Urnesspenner var en svært vanlig spennetype i denne perioden og er funnet over store deler av Skandinavia og Island. Det kjennes også et par eksemplarer fra England, disse er antakelig importert fra Skandinavia. Det er funnet flere slike spenner i Norge, mange av disse er funnet ved metallsøking og antallet vokser stadig. På tross av dette har vi inntil nylig ikke kjent til noen eksemplarer nord for Trøndelag, og det var dermed heller ingen slike spenner i Tromsø Museums samling. Gleden var dermed stor da jeg sommeren 2015 kunne ta imot den første urnesspennen på vegne av museet.

Metallsøkerfunn
Spennen var funnet av et medlem av Nordnorsk metallsøkerklubb på et jorde i Sortland kommune. Den entusiastiske finneren hadde raskt innsett hva det var slags spenne han hadde funnet og hvor betydningsfullt funnet var. Finneren tok kontakt med museet og fikk levert spennen hit, hvor den ble beundret av skuelystne ansatte, før undertegnende måtte pakke den ned til konservering. Entusiasmen var ikke mindre da vi året etter fikk overrekt enda en urnesspenne! Også denne var funnet med metallsøker, denne gangen i Meløy kommune under en klubbtur i regi av Nordnorsk metallsøkerklubb. Denne gangen var bare et fragment av spennen bevart, men det var likevel ikke tvil om hva slags spenne som var funnet.

Konteksten viktig
At slike spenner nå også er funnet her nord er jo spennende i seg selv, men det er også interessant å se nærmere på hvilken kontekst spennene ble funnet i. Det viser seg at begge spennene er funnet i nærhet til eldre bosetningsområder hvor det er flere kjente kulturminner, og de lå i dyrket mark hvor det også er gjort funn av andre gjenstander fra vikingetid og middelalder. Også andre steder i Norge og i Danmark er urnesspenner funnet i nærheten av fortidige bosteder, handelsplasser og ferdselsårer.

Utforming
Urnesspennen funnet i Sortland kommune er støpt i en kobberlegering. Spennene er slitt, slik at detaljene er noe utydelige, men motivet viser et stort, sentral plassert, dyr hvor halsen går opp på høyre side i bildet og haledelen peker mot venstre. Hodet ser ut til å være vendt mot høyre og flere slyngende linjer går ut fra, og rundt, dyret. Urnesspennen funnet i Meløy kommune er dårligere bevart enn den funnet på Sortland, og derfor vanskeligere å sammenligne med andre urnesspenner, men også her ser vi perforert dekor og slyngende linjer. Denne spennen er også laget av en kobberlegering, men har i tillegg spor av mulig forsølving eller forgylling.

Pyntegjenstand
Hvordan ble urnesspenner brukt og hvem bar slike spenner? Urnesspenner er utført i ulike størrelser og har hatt forskjellige former for festeanordninger, noe som tyder på at de ble brukt på ulike måter. Noen spenner har spor av nålefeste på baksiden, og kan ha vært brukt til å holde sammen klesplagg. Andre mangler nålefeste, men kan derimot ha blitt sydd fast til klesdrakten, og spenner kan også ha vært båret rundt halsen som smykke. Uavhengig av praktisk funksjon er de tolket som pyntegjenstander med funksjon som emblem eller amuletter. Om dette var mann eller kvinnesmykker, eller kanskje begge deler, er usikkert, siden urnesspenner sjeldent er funnet i graver. Men det virker sannsynlig at urnesspenner var brukt av et bredt spekter av samfunnet og ikke bare en eksklusiv elite. De spennene man har funnet er vanligvis støpt i kobberlegering og viser tegn på å være masseproduserte varer, det kan også være store variasjoner i kvaliteten på metallet og arbeidet. Men det finnes også eksemplarer som er forgylt, eller støpt i sølv.

Urnesspenner har vist seg å være en svært vanlig spennetype i deler av Skandinavia, og det oppdages stadig flere slike spenner. At urnesspenner nå også dukker opp i Nord-Norge er dermed ikke overaskende, men funnene bidrar til ny kunnskap om utbredelsen til denne spennetypen og om hvilke fortidige kontekster slike spenner kan knyttes til.

lenke til innlegget publisert i forskning.no

Da vi var på klubbturen til Meløy i april (snyturen…) måtte jeg bare ned i et gammelt åpent naust på Kunna. I naustet stod det en gammel nordlandsbåt som av utseende ikkje heilt ligna på en vanlig nordlandsbåt. Denne var bredere og kortere og hadde motor og reising framme, og jeg tok derfor en del bilder.

Senere på dagen kom en eldre dame bort til oss,og hun eide et av jordene vi gikk på. Jeg spurte om naustet og båten, og det viste seg at det var hun som var eieren. Uten at jeg slo til, fikk jeg tilbud om å overta båten der og da siden hun syns det var for galt at den gikk til grunne i naustet. Båten hadde forøvrig vært eid av hennes bestefar.

Jeg avtalte med damen at jeg skulle formidle kontakt med Nord Norsk Fartøyvernsenter i Gratangen siden det neppe eksisterte så mange slike båter lengre.
Da jeg jeg kom hjem tok jeg kontakt med fartøyvernsentret og sendte dem bilder ga dem navn og nummer til eier. I tillegg var jeg i kontakt med eier på nytt slik at hun viste om dette.

5. oktober kom tilbakemeldinga fra Fartøyvernsentret om at båten var hentet. Den var svært sjelden, og trolig den eneste gjenværende av denne typen. Den vil nå bli restaurert og inngå i deres samling i Gratangen.

Som metallsøkere berger vi altså kulturhistorie på mange felt. Hverken båten eller naustet ville neppe overlevd så mange vintre til.

Kjetil Ronesen oktober 2016

Oppsummering sesong 2014 – av Tor Ketil Krokmyrdal

Jeg dro på en liten kveldstur for å lufte søkeren i går kveld. Det var fint søkevær med enkelte små regndråper som kom dalende i ny og ned og alt lå til rette for noen fine timer på jordet. Etter ca. en time fikk jeg besøk på jordet av grunneier Bård, den yngste sønnen hans og broren hans som ville slå av en prat og kikke om jeg hadde funnet noe spennende. Til da hadde jeg bare funnet noen knapper og litt annet krimskrams så jeg hadde ikke så masse å vise frem, så det endte opp med at sønnen til Bård fikk prøve søkeren litt mens vi hadde en hyggelig prat om gårdshistorien og krigshandlingene som foregikk der under 2. verdenskrig.

Etter en stund gikk besøkerne tilbake til våningshuset og jeg forsatte søkingen. Etter 10 minutter fikk jeg et fint signal på deusen, jeg åpnet pluggen å lokaliserte funnet med proben. Jeg plukket opp en klump med jord der jeg kunne se en gullfarget kant, da jeg fikk åpnet jordklumpen så jeg til min begeistring noe som som kunne se ut som en gullring. Helt sikker ble jeg ikke før jeg fikk sett alle stemplene som var trykt på innsiden av ringen. Min første tanke var om jeg skulle vise denne til grunneier nå eller vente til jeg hadde fått muligheten til å finne ut mer om ringen, så jeg bestemte meg for det siste.

Vel hjemme startet jeg med å finne ut av stemplene. Syv prikker som symboliserer byporten i Bergen viser at den er laget der, videre er den stemplet MH på to plasser, dette er sannsynligvis initialene til gullsmeden som laget ringen, den var også stemplet 585 G og 14 K, så det var da ingen tvil om at det var en gullring. Jeg klarte ikke der og da å se om det var noen inskripsjon på ringen, men etter tips fra Tor-Ketil prøvde jeg å se etter inskripsjonen i lupe med lyset fra flere hold, og da kunne jeg lese «H Olsen» skrevet med sirlig løkkeskrift.

Videre slo jeg opp i gårdshistorien til gården og kom inn på folketellingen fra 1875, der kunne jeg lese at i siste del av 1800 tallet var gården eid og drevet av en Hans Ravn Olsen, Kona hans Olina og deres 3 barn. Konklusjonen var enkel, gifteringen måtte ha tilhørt Olina, kona Til Hans R Olsen.

Idag på formiddagen ringte jeg grunneier Bård og spurte om jeg kunne ta meg en tur innom da jeg hadde noe morsomt å vise til han og broren hans. det var helt greit og i 12 tiden dro jeg ut dit for å vise frem hva jeg hadde funnet og for å levere ringen til de rette eierne.

Funnet ble mottatt med skjelvende hender av en meget rørt mann, han syntes det var helt utrolig at slikt kan dukke opp etter 150 år i jorda. Han fant frem bilder som viser ekteparet Hans og Olina slik at jeg også kunne se hvem ringen hadde tilhørt 🙂 Ringen kommer nå til å bli innrammet og den vil fra nå av henge ved siden av bildet av ekteparet på veggen i våningshuset 🙂

Slike funn og gleden av å levere disse til de etterkommerne som lever idag er en av grunnene til at jeg synes at metallsøking er verdens beste hobby 😀 😀

Torje Johansen, Narvik 18 juli 2014